Jukka-Pekka Saraste

Jukka-Pekka Sarastes siste sesong som sjefdirigent
Adm. direktør Odd S. Gullberg fremhevet at Sarastes lederskap (fra 2006) har vært en viktig epoke i orkesterets kunstneriske utvikling, har forsynt publikum med en rekke enestående opplevelser og har ytterligere hevet orkesterets internasjonale anseelse.

Saraste har samarbeidet med orkesteret helt siden 1983. Han uttaler at han fra første stund var
imponert over orkesterets sterkt personlige stil og uttrykksevne. Som sjefdirigent har han
registrert med glede, både i Oslo og på mange utenlandske arenaer, og opplevd hvordan orkesteret
over alt ‘går hjem’ hos publikum. -Jeg gleder meg stort til sesongen 2012-2013, og ikke minst over de mange store solistene han skal samarbeide med, sier han.

I sesongprogrammet presenteres Saraste på side 6-9, også med faktaoversikter for hans virksomhet i Oslo.

Truls Mørk (foto: Morten Krogvold / Virgin Classics)

Solistprofil 2012-13: Truls Mørk
Fra nå av vil Oslo-Filharmonien sesongvis rette søkelyset spesielt mot én solist, som vil ha et omfattende samarbeid med orkesteret. Valget av Truls Mørk er soleklart. Han opptrer i kommende sesong med tre symfoniske produksjoner og en egen kammerkonsert i Gamle Logen med noen av orkesterets musikere. Han gjøre også sin første innspilling på 20 år med Oslo Filharmoniske Orkester av begge Sjostakovitsj’ cellokonserter ledet av Vasily Petrenko.
Se egen omtale av Truls Mørk på side 32-33 i programmet (også faktaoversikter).

Norsk komponistprofil 2012-13: Jon Øivind Ness
Også dette vil fra nå av bli en årlig/sesongmessig satsning. Hovedformålet er å gi publikum en bedre mulighet til å gjøre seg virkelig kjent med vår tids norske musikk. Jon Øivind Ness er blant de nålevende komponistene med størst produksjon for symfoniorkester, han er godt etablert uten å være verken ’senior’ eller ’junior’ og at hans musikk er lett å kjenne igjen for lytteren.
Se egen omtalt av Jon Øivind Ness på side 34-35 i programmet (også faktaoversikter).

Ny konsertserie: Kort og klassisk
Seks korte og uformelle onsdagskonserter er et helt nytt tilbud, som vi tror vil tiltrekke mange som kan synes at et ’vanlig’ konsertbesøk er for tidkrevende. Konsertene begynner kl. 19.00 og varer ca. en time, inkludert introduksjoner ved bl.a. Terje Nordby – kjent bl.a. fra NRKs ’Mytekalenderen’.
Programmet er i stor grad kjent og ’klassisk’, solistene danner en parade av toppnavn og blant dirigentene er både Jukke-Pekka Saraste og Vasily Petrenko. Serien lanseres også med svært publikumsvennlig pris.

Oslo Kulturnatt: Oslo-Filharmonien og Ultima inviterer til gratiskonsert
14. september er det åpent hus (Oslo Konserthus) med Rolf Wallins Manyworlds som inkluderer 3D-video av Boya Bøckman, og Berios komplekse Sinfonia. Dette verket ble bestilt av Leonard Bernstein og uroppført i New York med Zwingle Singers. I Oslo medvirker det kjente vokalensemblet Nordic Voices.
Se program 14. september

Gratiskonsert også på Rådhusplassen
For fjerde gang blir det gratiskonsert på Rådhusplassen med Beethovens symfoni nr. 9, ’Ode til gleden’. Disse konsertene er for lengst blitt massemønstringer i likhet med de tidligere sommerkonsertene i Holmenkollen.
Se program 15. august

Indisk stumfilmklassiker
I samarbeid med Film fra sør og Melafestivalen vises stumfilen A throw of dice, som skriver seg fra en betydelig filmproduksjon i India i 1920-årene. Denne filmskatten er nå gjenoppdaget og restaurert ved Britisk Filminstitutt i London, og har hatt stor internasjonal suksess siden relanseringen for et par år siden.
Se program 11. oktober

Tidsaktuell cross-over
Produksjonen Blood on the floor settes nå opp i Oslo. Engelske Mark-Anthony Turnage er kjent som en av nåtidens viktigste stemmer innenfor musikken. Han kombinerer ofte sjangere, i dette tilfelle symfonisk og jazz, her med noen av verdens fremste jazzutøvere. Musikken kretser rundt fremmedgjøring og stoffmisbruk. Bl.a. i London er denne produksjonen besøkt av tusenvis.
Se program 25. oktober

Komponistjubileer: Verdi / Debussy / Britten / Lutoslawski
Store komponistjubileer som markeres er Giuseppe Verdi (200 år, f. 1813); Claude Debussy (150 år, f. 1862); Benjamin Britten (100 år, f. 1913), Witold Lutoslawski (100 år, f. 1913).
Verdi (Requiem) se program side 48 / Debussy side 18 og 56 / Britten side 47og 56 / Lutoslawski side 51

Samarbeidsavtale med Barratt Due
På pressesamlingen ble det gjort kjent at Barratt Due musikkinstitutt og Oslo-Filharmonien nettopp har inngått en samarbeidsavtale med felles ambisjoner om å styrke hverandres områder. Noen av de konkrete punkter er videreutvikling av orkestertrening for unge talenter, samarbeid om mesterklasser når store solister besøker OF, strukturering av musikkelevers konsertbesøk, samarbeid overfor unge målgrupper, felles kammermusikkprosjekter.
En tilsvarende avtale diskuteres med Norges musikkhøgskole.

Ung arena
er et paraplynavn for Oslo-Filharmoniens tilbud til barn og unge. På pressesamlingen ble omtalt spesielt Tøyen Orkesterprosjekt, samarbeid med Rommen scene og Furuset bydel/Alna og prosjektet ung.kom.
Det siste, som er et komposisjonsprosjekt for elever i videregående skole, har blant vist like stor interesse og innsats blant jenter og gutter. Det er interessant i lys av pågående diskusjoner om manglende likestilling på komponistsiden.
Alle tilbudene under Ung arene er omtalt på side 58-59.

Turneer og gjestespill
Sesongen omfatter to gjestespill i Oslo – på Operaen (8.9.) og Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival (Domkirken 9.3.). Utenom Oslo besøkes det nye konserthuset i Stavanger, Bølgen i Larvik (årlige besøk siden innvielsen) og Maihaugen på Lillehammer (nyttårskonserttradisjon i over 15 år).
Jukka-Pekka Saraste runder av sitt gjennom årene omfattende turnéprogram med konserter i
Freiburg, Frankfurt (Alte Oper) og Berlin Philharmonie).
Turneer og gjestespill, se side 60 i programmet.

Innspillinger
Sesongens innspillingsprogram er mer omfattende enn på mange år.
Se side 91 i programmet.

Adresseavisen — Aftenposten — Dag og tid — Dagsavisen — Smaalenenes avis — Vårt land

Vasily Petrenko dirigent, Joshua Bell Fiolin
Rolf Wallin: Act / Jean Sibelius: Fiolinkonsert / Peter Tsjaikovskij: Symfoni nr. 4

Anmeldt av Der Tagesspiegel Berlin, Die Presse, Der Standard og Wiener Zeitung i Wien, Resmusica, Concert Classique: Le Journal og Concertonet i Paris.

Berlin, Der Tagesspiegel, Benedikt Bernstorff

Rappe fingre: Oslo Filharmoniske Orkester i Filharmonien

Vakrere kan Sibelius’ fiolinkonsert neppe fremføres enn med Joshua Bell, Oslo Filharmoniske Orkester og Vasily Petrenko, som stoppet i Berlin på sin Europa-turné. Den amerikanske musikeren setter heller en aksent for mye enn en for lite, men hans sølvblanke tone og den makeløse intonasjonen gjør inntrykk. Et enda sterkere inntrykk etterlater opptredenen til den virtuose russiske dirigenten. Rolf Wallins tvers igjennom rytmiske orkesterstudie Act skulle man gjerne ha rekonstruert i stumfilmversjon med Petrenkos dirigering. Rett som det var ventet man at fingrene på hans venstre hånd skulle begynne å flagre rundt på egenhånd, for hver for seg å avhente musikernes innsatser. Det er svært sjelden man opplever at ferdigheter på et slikt nivå er uten noen som helst trussel av innholdsløshet. Tsjaikovskijs fjerde symfoni presenterte seg imidlertid ikke som et høyglanspolert produkt fra Petrenkos side. Klangen kunne fremstå som oppvarmet fra det indre, for så bl.a. i andre tema i første sats, bli ru som smergel.

Det er ikke til å undres over at musikerne i det like utsøkte som sympatiske norske orkesteret har valgt Petrenko som sin neste sjefdirigent. Heller ikke publikum ville gi slipp på ham, og ville sikkert ha fortsatt å klappe lenge etter de to ekstranumrene, om ikke Petrenkos gester hadde vært så tydelige – også til avskjed.

Oversatt av Marit Gaasland

Wien, Die Presse, Walter Dopner
Konzerthaus: Vasily Petrenkos kraftige farger

Med Tsjaikovskij, Sibelius og et samtidsverk ga Oslo Filharmoniske Orkester en ny debutkonsert. I 23 år , fra 1979 til 2002, sto Mariss Jansons i spissen for Oslo Filharmoniske Orkester. Han gjorde det også til et internasjonalt begrep, ikke minst gjennom fremragende innspillinger og blant annet av Tsjaikovskijs symfonier. Hans fjerde symfoni utgjorde avslutningen på dette ensemblets første gjestespill i Wiener Konzerthaus, under ledelse av sin påtroppende sjef Vasily Petrenko (ikke å forveksle med Münchens kommende generalmusikkdirektør Kirill Petrenko). Fra sesongen 2013-14 erstatter han Jukka-Pekka Saraste.

Skuffende solist: Joshua Bell
Petrenko, utdannet i St. Petersburg og sjefdirigent for Royal Liverpool Philharmonic Orchestra, la på kraftige farger, gjorde kloke valg i tempotilpasning og var helt selvsagt opptatt av slutteffekten. Ikke alle innsatser hadde den ønskede presisjonen, og balansen mellom strykere og blåsere lot noe tilbake å ønske. Men fra første stund aner man et partnerskap mellom orkester og dirigent som gir håp om nye glanstider. Sibelius’ fiolinkonsert kjenner de norske musikerne naturligvis i minste detalj. Men
hva hjelper det, når solisten ikke har sin beste dag?

Joshua Bell, som musikerne kjemper med på denne turneen, vartet opp med en takkete (ujevn) artikulasjon som vi ikke er vant til, men også med svært egensindige oppfatninger om tempi. Han håndterte suverent et uhell under kadensene i hodesatsen, men selv det engasjerte bidraget av et ekstranummer, fra Ysayes briljante solosonate nr. 3 (Ballade, skrevet for Enescu), maktet ikke å trylle bort følelsen av at den amerikanske virtuosen denne gangen spilte under sitt potensial både teknisk og klanglig.

Tiltalende men kortvarig nyhet: Act
Konsertkvelden i Konzerthaus ble innledet med et kort orkesterverk av Oslo-komponisten Rolf Wallin, Act. Innenfor sin korte varighet viser verket rikholdige muligheter for interaksjon i et stort orkester, og også de dynamiske variasjonsmulighetene, som orkesteret utnyttet fullt ut.

Oversatt av Marit Gaasland

Wien, Der Standard, Daniel Ender
Svevende tyngdekraft

Oslo Filharmoniske Orkester i Konzerthaus
Når musikken lykkes, frigjør den seg fra sin materialitet. All møye med skapelsesprosessen overlater den til glemselen, og hever seg over seg selv. Nesten hele mandagskvelden med Oslo Filharmoniske Orkester ble i så henseende tilbragt i svevet. Sannelig var det ypperlige musikere som Wiener Konzerthaus hadde fått besøk av.

Likevel var det ett eller annet som avholdt dem fra å slippe seg helt løs og musikalsk sett ta helt av – det kan rett og slett ha vært noe så trivielt som altfor mange flykilometer mellom Berlin (søndag), Bratislava (tirsdag) og Paris (onsdag). Også forholdet mellom solist og orkester forble i Jean Sibelius’ fiolinkonsert forunderlig episodisk. Joshua Bell omga seg med stor patos og vibrato – og lot en del tilbake å ønske når det gjaldt frasering og smakfull tilbakeholdenhet, med sin fulltonende Stradivari-klang. For orkesteret ble det dermed små muligheter til et ekte vekselspill med solofiolinen, som også hadde et muligens symptomatisk uhell. Instrumentet holdt ikke stand mot så mye trykk og intensitet: Midt i spillet kom en streng ut av stemming. Da viste Bell sin sanne profesjonalitet – han var straks fullt på høyden, i dobbel forstand. I sitt ekstranummer, Eugène Ysaÿes Ballade, var han helt sitt gamle jeg og renonserte på emosjonelle overdoser.

Spenstig dirigering
Med en anselig oppstilling hadde orkesteret først budt på Act (2004) av Rolf Wallin, en hyperaktiv rytmestudie uten nevneverdig innhold – glitrende instrumentert, men ikke mye å snakke om utover sin smittende puls. Desto mer å legge merke til ble da Tsjaikovskijs 4. synfoni, og de to ekstranumrene som fulgte (Rachmaninoff og Tsjaikovskij). Heller ikke her fremsto alle de omhyggelig behandlede detaljene (om vi ser bort fra en god del upresisheter) som deler av et hele. Samtidig
hersket det ingen tvil om at dirigenten Vasily Petrenko, orkesterets påtroppende sjefdirigent 2013–14, er den rette for å nå slike mål.: Ytterst elastisk ledet han alle de ømtålige tempoovergangene i hodesatsen, med eleganse og beherskelse fikk han stemmene i andre sats til å flette seg i hverandre.

Petrenko forstår også ganske visst at den overdådige finalen, på samme måte som den temarike fanfaren i første sats, må forskånes for altfor bombastisk styrke for ikke å ta skade. Og i den luftige scherzoen lyktes han med det kunststykket der er, å få også orkestermusikerne til å oppheve tyngdekraften og la dette skyggespillet sveve.

Oversatt av Marit Gaasland

Wien, Wiener Zeitung, Daniel Wagner
Dette med skjebnens avveier

Mange toneskapere har beskjeftiget seg med skjebnegudinnens veier, så også Peter I. Tsjaikovskij. Med sin fjerde symfoni lyktes det ham å bringe en egen forherligelse av det skjebnerammede mennesket på avveier.

Et positivt utslag av skjebnens nærvær var Oslo Filharmoniske Orkesters debut i Wiener Konzerthaus Med den russiske romantikerens nevnte f-moll symfoni og under ledelse av sin påtroppende sjef Vasily Petrenko, nedla orkesteret stor kraft allerede i innledningens andante. Presist unisont lyktes de bærende strykerpassasjene, ledsaget av ofte upresis messing. Høydepunktet i tolkningen ble den hjertevarmende andantinoen, innledet av en fortryllende obo solo. Her forlangte dirigenten fra St. Petersburg mye slavisk melankoli. Det han ble skyldig, var den stringensen som dette partituret krever i finalen.

For mye diskresjon
Ja, det ble hurtig og fyrig gjennomført, men uten utpreget dynamiske motsatser (kontraster). I piano fikk Petrenko ensemblet til å fremstå skinnende delikat. Så også i Sibelius’ fiolinkonsert i d-moll. Altfor mye diskresjon i akkompagnementet forhindret en dialog med solisten. Joshua Bell ble stående alene. Han overbeviste igjen med sine flerstemmige strøk. Langt mer homogent klang Act av den norske komponisten Rolf Wallin (født 1959), der musikerne fra Oslo hadde utfordringer i form av
rytmiske finurligheter på linje med Messiaen og Xenakis.

Paris, Resmusica, Etienne Comes
Musikk fra Nordkalotten med Vasily Petrenko

Det var et løfte om en konsertkveld av eksotisk art, men da en helt særegen eksotisme: den fra nord. Legg til side tanker og bilder av kokospalmer og hvit sand, her var det vinden som sveiper over hardfrosne stepper som vi hadde foran oss, med et program av skandinavisk og russisk musikk, tilbudt og servert av Oslos filharmoniske orkester og den fremragende Vasily Petrenko.

Verket som åpnet konsertprogrammet, Act av den norske komponisten Rolf Wallin, var interessant på mer enn en måte. Som behagelig lytteopplevelse uten dermed å falle i en felle av naiv melodikk, er det et verk som fornyer seg uten stans gjennom en balansert styring av virkemidler i kontrastene mellom det dynamiske og de ulike tempi. Selve tittelen blir selvforklarende under fremførelsen og lytteropplevelsen: musikkens struktur, i en eneste sats og ett åndedrag, bølger fremover gjennom sidestilte sekvenser, som i en film, med hyppig bruk av myke, tåkete og sømløse overganger – nettopp som i filmteknikkens ”fondu enchainé”. Publikum har derfor god anledning og tid til å gjenskape for seg selv en imaginær fortelling, til slutt bare avbrutt av den rytmisk monumentale finalen, som kan minne om en Prokofjevs motorisme.

Sibelius´ fiolinkonsert ga en anledning til å lytte til fiolinisten Joshua Bells kunstneriske mesterskap. Hans spill har noe kattaktig og skarpt i seg, men i innledningen her maler det for søtt, med en myk nonsjalanse. Men så plutselig, uten at en er forberedt, vises klørne. Som en helhet avslørte

tolkningen høy klasse, men likevel ble man ikke riktig ført helt med. Det virket på oss som at nettopp det fragmentariske i forløpet ble mer enn bare understreket av utøverne, solist og orkester, noe som til slutt innga verket et inntrykk av en tur med berg-og- dalbane, med sakte stigninger og så voldsomme stup og fall. Svimmelhet garantert!

Siden man nettopp kanskje også så frem mot en etter konserten-middag, var det heldigvis slik at nok ingen i salen ble direkte sjøsyke av opplevelsen, og det ble da ikke holdt igjen på applausen av den grunn. Joshua Bell kom derfor begeistret tilbake før pausen og fremførte et stykke av Eugene Ysaye, men en fremførelse som ble avsluttet før det faktisk er over, og som derfor ble så lite substansiell at musikken druknet under et tykt lag av klanger – den ene merkeligere enn den andre.

Det siste verket i konserten, som også var selve hovedretten, var den meget inspirerte Tsjaikovskijs 4. symfoni. Gjennom alle de fire satsene kunne man føle den sterke balansen mellom orkesterdelene (seksjonene), noe som særlig var merkbart i scherzoen, samtidig som orkesterledelsen på suveren måte bandt sammen de ulike tempovariasjonene i den første satsen. Finalesatsen ble servert som et imponerende stormkast eller, om man vil, med uanstrengt letthet – noe som samtidig viser orkesterets sterke evne til å respondere.

I tydelig storform og storslag avsluttet Vasily Petrenko med Rachmaninovs Vocalise, som for å lette på trykket og avrunde med en særdeles myk landing.

Oversatt av Erik Bjørnskau

Paris, Concert Clasique: Le Journal, Jaqueline Thuilleux
Høyspenning

Oslo-Filharmonien har lagt seg på et kresent nivå siden Mariss Jansons ga orkesteret luft under vingene. Til tross for maestroens avskjed i 2002 har det ikke mistet noe av sitt presisjonsnivå og sin energi, og heller ikke den imponerende evnen til å respondere på dirigentenes minste intensjoner. Det må virkelig være noe berusende for orkesterlederen, at når taktstokken løftes, og hans hode er fullt av det mulig subtile og den helt nødvendige musikalske intuisjon, så disponerer han over et slikt instrument. Og når Vasily Petrenko løfter sin taktstokk, så dreier det seg nærmest om en elektrisk bue: Slik begeistrer han altså sitt publikum, denne unge dirigenten (35 år) som er en av disse nye fenomenene, som en Andris Nelsons, Mikko Frank eller en Gustavo Dudamel. Fra 2013–14 skal han ta helt over dette orkesteret, etter Jukka-Pekka Saraste, så orkestermusikerne får knapt pusterom nå, for så kraftfull og full av erobrerlyst er denne unge maestroen!

Konserten, som var balansert på en intelligent måte, åpnet med en godbit for orkesteret, og ikke minst for slagverkseksjonen, nemlig den norske komponisten Rolf Wallins Act, et perfekt valg for å fremvise hele viften av orkesterets trumfkort, og for samtidig å presentere det som er nødvendig på en slik turne, både et samtidsverk og et nasjonalt verk. Og det var ingen grunn til å klage på dette, for det både vellydige og rytmiske forløpet var av en slik karakter at man kunne legge tid og stedsfølelse bak seg.

Så var det tid for Joshua Bell til å entre podiet, den evigunge sjarmør og ’very old-fashioned boy’ som han liker å omtale seg selv, og som, fra spissen av fiolinbuen og innover gjenforteller smektende historier, og det med et fjærlett og luftig anslag. Det kloke valget var Sibelius Concerto, og det ble

et dypdykk av euforisk merke, nesten litt for dyptpløyende kanskje. For det er nemlig problemet med Bell, eller det som skurrer litt på dette toppnivået, at han tar for meget for seg av det myke og nær utflytende bløte, der hvor man venter seg struktur og fasthet. Men Petrenko klarer på sin side med lange armbevegelser å grundig filtrere orkesterets energi og dermed føye elegant sammen en frasering som neppe er hans eget valg.

Og til sist, og det er her orkesteret virkelig tar av, og tar oss med i samme bevegelse, altså Tsjaikovskijs 4. symfoni, dette verket der skjebnen begynner å banke på døren til komponisten, slik den insisterer videre på (å gjøre) i de to påfølgende symfoniene. Med små, nesten umerkelige men utrolig effektive gester, la Petrenko frem en musikalsk visjon som mer nærmet seg de
sammenstøtene vi er mer vant til hos Sjostakovitsj, mellom den vakre stillheten som vi bare kan beundre, til de store og plutselige utløsningene som bryter med alle tilbøyeligheter mot en romantikk som ikke vedgår en slik pioner for en ny generasjon, og ikke minst i spenningene mellom delene av orkesteret, enkeltinstrumenter som bryter ut i en utholdende aggressiv bevegelse, som om hvert enkelt av dem stiller seg opp i kamp mot de andre stemmene i en slik symfonisk batalje.
Man glemmer heller ikke så lett de konfliktbitre og nærmest smertefulle dialogene mellom strykere og treblåsere i adagioen, som strekker seg mot en harmoni som ikke vil vedkjenne seg sitt navn. Det handler her om en fremførelse som gjør at vi nesten føler en vekt på oss når det hele er over, vi er fullstendig uttømte, og det samme gjelder nok like mye for orkesteret som dirigenten, etter siste tone. For å takke for publikums entusiasme, trekker de oss med seg i en første encore med den smektende vakre Rachmaninovs Vocalise , for deretter å piske inn en feiende avslutning i den tøylesløse Trepak fra Tsjaikovskijs Nøtteknekkeren. Og det med en bemerkelsesverdig sans for vekslinger og balanse mellom det ekstreme. Utmattende og dyptpløyende på samme tid.

Oversatt av Erik Bjørnskau

Paris, Concertonet.com – The Classical Music Network, Simon Corley
Bekjentskap med en dirigent og et orkester

Oslo Filharmoniske Orkester, Vasily Petrenko (dirigent)
Det fremragende orkesteret Oslo-Filharmonien, som tidligere har hatt Okko Kamu (1975-79), Mariss Jansons (1979-2002) og Andre Previn (2002-2006) som kunstneriske ledere, er tilbake i Salle Pleyel to og et halvt år etter sitt siste Paris-besøk for å avslutte en fire dagers europaturne sammen med dirigenten som i 2013 skal avløse Jukka-Pekka Saraste (sjefdirigent siden 2006), Vasily Petrenko. Etter å ha blitt uberettiget slått ut i semifinalen i Besancon-konkurransen i 2001 har denne dirigenten
likevel raskt rykket fremover og oppnådde førstepris i dirigentkonkurransen i Cadaques i 2002, og fra 2006 har han vært sjefdirigent for Royal Liverpool Philharmonic Orchestra. Fremdeles nokså ubeskrevet i Frankrike, og det forklarer kanskje et middels oppmøte denne onsdagskvelden. Han ledet imidlertid Ensemble Orchestral de Paris i februar 2006, og var videre på plass i ledelsen for Nasjonalorkesteret ved Bastilleoperaen i Eugene Onegin under sesongdebuten høsten 2010, og gjestet med Liverpool-orkesteret i mars i fjor. Man må heller ikke blande ham sammen med navnebroren Kirill Petrenko, som skal etterfølge Kent Nagano ved München-operaen og som i tillegg er utpekt til å lede Ringen-forestillingene i Bayreuth i jubileumsåret 2013.
De fire etappene på denne Europa-runden presenterer alle et og samme program, fremført og finjustert i Oslo to ganger før avreise, og nokså typisk som musikalsk bagasje som respekterer triangelet ouvertyre, konsert og symfoni. Programmet innleder med et verk av en norsk komponist, Rolf Wallin (født 1957), som også er med på turneen. Han beskriver selv stykket Act (2004), et bestillingsverk for Cleveland-orkesteret, som ’et verk om fart, om gleden ved utfoldelse og, ikke minst, om evnen til og kraften i å handle i fellesskap.’ Og på litt under ti minutter er det nettopp en ustyrlig fremvisning av energi som overfaller tilhøreren fra alle kanter; virtuost, kataklysmisk (’som en syndflod’), spektakulært – i radikale sammenstillinger av ulike lyder og klanger, både dynamisk og i tessitur (stemmeregister/omfang) på samme tid. Hvis ansatsen er overveldende, særlig i en frenetisk og jublende koda, så er partituret som helhet nesten i overkant kompakt, og klarer ikke å holde på den nødvendige balansen mellom instrumentgruppene.

Orkesteret står også denne gang, som det gjorde i mai 2009 med Anne Sophie Mutter, frem med en fiolinstjerne, nemlig Joshua Bell. Som alltid myk og bevegelig på scenen selv om han står med begge ben solid plantet i gulvet, og slik er denne amerikaneren både lik seg selv og ikke ulik en Repin eller en Shaham, både når det gjelder lydkvalitet og teknikk – og det til tross for noen anslag som kanskje kan diskuteres: Man kan bebreide ham et slags insisterende publikumsfrieri og repeterende
smektende glidninger som ender opp med å bli bent frem enerverende. Slik blir Sibelius´ konsert (1904–05) umiskjennelig presentert i et register av elskovsklager a la Kreisler via paganiniske innfal, til meditasjoner a la en Massenet, redusert til et genrestykke eller bravur-nummer. Men i det øyeblikk fiolinisten gir slipp på sine ’onde ånder’, noe som heldigvis inntreffer i de to siste satsene, blir derimot resultatet nesten mirakuløst bra. Men så, i et ekstranummer for å takke sitt publikum, er han tilbake med nesten uutholdelig nonsjalanse og ruinerer nærmest Ysaÿes sonate nr. 3 Ballade ved bare å spille de siste to tredjedelene!

Petrenko, som ledet og akkompagnert Valery Sokolov i den samme fiolinkonserten med Nasjonalorkesteret i fjor, styrte lojalt og kollegialt verket i den samme retningen som kveldens solist, og bidro derved til å forstørre disse særtrekkene, men samtidig uten å ofre orkesterets vakre fargelegging av musikken.

Etter pausen, med en ny fordeling på de fremste orkesterplassene (inklusiv bytte av konsertmester) fremhever ikke de enkelte musikerne seg først og fremst gjennom sine individuelle prestasjoner, men gjennom sin samklang som ensemble, selv om det er fristende å gjøre unntak her ved å trekke frem paukisten. Det kan også nevnes at de kvinnene i orkesteret, uten å være flere enn i mange andre ensembler, her er klart sterkere representert i de fremre posisjoner som oftest i stor grad er forbeholdt mannlige utøvere, som førstefioliner, solo horn og ditto trombone.

Og under en svært stødig og sikker taktstokk, med en gestikulasjon som ikke er der for å imponere galleriet, yter Oslo-Filharmonien rettferdighet til det forløpet og den utviklingen i verket som dirigenten omhyggelig bygger opp, fra innsiden, som en kjenner av Tsjaikovskis 4.symfoni (1877); rakrygget, spent og fastholdt. Kanskje ikke en så radikal tolkning som en Vladimir Jurowskis, men helt i tradisjonen etter en Mravinskij eller en Temirkanov unngår hans tilnærming overdreven
sentimentalitet og det teatralske som bare kan skade denne musikken, samtidig som han passer på å gi seg over til lengselen når partituret faktisk legger opp til dette.

Ekstranumrene – Rachmaninovs Vocalise (1912-16) og så Tsjaikovskis Russisk dans (Trepak) fra Nøtteknekkeren (1891), forble i det russiske registeret, slik det blir når Petrenko kommer tilbake til Salle Pleyel 10.februar i spissen for Radio France Filharmoniske Orkester med den lite spilte Chant des forets av Sjostakovitsj og utdrag fra Romeo og Julie av Prokofjev.
Oversatt av Erik Bjørnskau

Martin Revheim (f. 1973) ble høsten 2011 ansatt som hussjef for Sparebankstiftelsen DnB NORs bygg i Kvadraturen. Han har gjennom 15 år hatt en rekke forgrunnsposisjoner i kulturlivet som grunnlegger av Klubbscenen Blå i 1998 og eier av denne frem til 2006,
leder for Kongsberg Jazzfestival 2002–05, orkestersjef for Kringkastingsorkestret 2006–09 og direktør for MIC Norsk Musikkinformasjon 2009–11.

Han har hatt og har en rekke verv innenfor kulturlivet. For tiden sitter han i styrene for Dansens Hus og Mitt 2062 (filmkonkurranse om miljø), og er regjeringsoppnevnt utvalgsmedlem for Kulturutredningen 2014. Han er også idéhaver og kurator for NRKs programpost Kontorkonserten.

I Oslo-Filharmonien etterfølger han Ida Børresen, som har vært styreleder siden 2004.

Dagbladet, 23.11.11

Les Terje Mosnes intervju om Oslo-Filharmonien, Vasily Petrenko og den forestående Europaturneen

http://www.gramophone.co.uk/editorial/gramophone-player-user-guide